Selvsagt skal du føde på fødeavdeling, og det på ryggen i en fødeseng

- Tror du at du er på kafè? -

Av Zalka Drglin

Hvis du ser på landene på et europakart, i den sørlige delen av Sentraleuropa og den nordlige delen av Middelhavsområdet, mellom Østerrike, Ungarn og Kroatia, vil du se det lille landet Slovenia med to millioner innbyggere og med grenser som danner omrisset av en høne med hodet mot øst.

Fra slettelandet på hønsehodet kommer Mojca, en av dem som deltar i vårt spesielle svangerskapskurs. Kurset er rettet mot slike som helsefagfolk regner som «krevende», kanskje til og med «problematiske». Hun kommer til det trivelige lille lokalet til Foreningen naturlig start i Ljubljana, hovedstaden i Slovenia, fordi hun vil utforme fødselen slik det passer henne. Hun og partneren holder hverandre tillitsfullt i hendene. Hun har allerede riktig stor mage og brune, nysgjerrige øyne man bare må like. Vi snakker om opplysninger fra den nylig oversatte boken "Min fødselsplan" der fødselslegen Marsden Wagner, en ihuga talsmann for fødsel med jordmor, forklarer hvilke fremgangsmåter og inngrep som bygger på resultatene fra vitenskapelige undersøkelser og hva av det som er rådende i slovenske fødestuer vi burde gi slipp på.

Jeg forteller deltagerne om nye funn rundt fødselens fysiologiske undere, og prøver å inngi tillit til kvinnekroppens evner til å bære, føde og nære et barn. Dette har de også lest om i fødselsguiden til den verdenskjente jordmoren Ina May Gaskin, som utrolig nok er den første og eneste håndboken på slovensk som bygger på jordmormodellen. Jordmorens særegne viten og praksis er gått i glemmeboken i Slovenia, og må oppdages og vekkes på ny. Jordmødrene har bare såvidt tatt de de første skrittene mot uavhengighet.

På en slovensk fødeavdeling

Mojca er et unntak blant de 21 000 kvinnene som føder i Slovenia hvert år. De fleste slovenske kvinner ønsker ikke å bli regnet som krevende brukere av helsevesenet. Kanskje kjenner de seg igjen i forventningene til en tradisjonell slovensk mor: flittig, offervillig og medgjørlig?

Og hvordan føder så en typisk representant for denne rollen, som ikke stiller spørsmål og ikke gjør undersøkelser, men bare underordner seg den gjengse rutinen som helsesystemet gratis sikrer alle helsetrygdede? Under svangerskapet får hun omsorg av en utvalgt gynekolog, hun deltar i det offentliges svangerskapskurs, hvor man holder seg til tanken "ikke lag bry, alle kvinner føder, på fødeavdelingen vil de ta seg pent av dere". Når riene kommer regelmessig tar mannen henne med til den nærmeste av fjorten fødeavdelinger. Der er det fagfolk hun aldri har møtt før og ikke vil møte igjen etter fødselen. På en av de større institusjonene vil hun kanskje passere gjennom pleien til mer enn titalls helsepersonell; de fleste av dem vil trolig ikke så mye som spørre hva hun heter, og de kommer heller ikke til å presentere seg selv. I fødestuen vil én jordmor ta seg av henne og ytterligere en, to eller tre fødekvinner samtidig. Fødelslegen på avdelingen vil holde oppsyn med jordmoren, og kommandere hit og dit, selv om det er ment å være lagarbeid. Hvordan vil så fødselen gå for seg, hvis hun ikke er blant de sytten prosent som føder ved keisersnitt?

Fødselen vil meget sannsynlig ikke være spontan. Ved to tredeler av vaginalfødslene brukes medikamenter for å sette i gang og/eller påskynde fødselen. Ved mottaket kobler de et CTG-apparat på kvinnen i tjue til tretti minutter, og sykesøster eller jordmor spør henne ut for å fylle papirene. Deretter foretar legen en skjedeundersøkelse og avgjør om hun skal til fødestuen eller kanskje hjem igjen. Hvis han vurderer at fødselen er begynt, blir kvinnen trolig rådet til å ta klyster »så du ikke gjør skam på deg«, hun får kjønnshårene barbert, og blir deretter fulgt i dusjen så hun kan »gjøre seg ren«.

På føderommet, der veggene kan være malt i livlige farger, venter fødesengen, der det store flertallet av fødende kvinner fortsatt ligger rolig under første og andre fødselsfase. Det er sjeldnere at føderommet har fødeball og andre hjelpemidler for å føde i oppreist stilling. På noen fødeavdelinger må partnerne vise bevis på fullført foreldrekurs for å få være til stede, noen ganger må de også betale en viss sum. Noen ganger gjør ledelsens enemektige regler det umulig for fødekvinnen å ha mer enn én ledsager. Hver kvinne får intra venøst (IV) i åren til drypp med midler til igangsetting av fødselen og infusjonsvæske mot uttørring. Kanskje vil partneren etter jordmorens anvisninger nå og da væte leppene hennes eller tilby henne vannslurker, men det gis svært begrenset mengde drikke. Høyst sannsynlig får hun heller ikke mat. Forskjellige medikamenter til lindring av fødselssmertene er tilgjengelig, på noen fødeavdelinger også epidural, men det må man enkelte steder betale for. Ikke-medikamentelle smertestillende metoder er ikke særlig utviklet.

Badekar er som regel ikke tilgjengelig, fødekvinnen får heller ikke råd om å gå i dusjen for å slappe av. Under fødselen bruker de CTG hele tiden, gir fra tid til annen råd om å snu seg fra den ene siden til den andre, undersøker skjeden jevnlig -- ofte hardhendt -- og stikker hull på fostervannshinnen, for prinsippet om »aktivt styrt fødsel« er fortsatt rådende. Når det er ti centimeters åpning på livmorhalsen og andre fødselsfase offisielt er i gang vil det være to jordmødre til stede, som gir henne beskjed om ta tak under knærne mens hun ligger på ryggen, og gir partneren beskjed om å støtte hodet hennes. I denne stillingen må hun klemme og puste etter jordmødrenes instrukser, og meget sannsynlig vil de prøve å hjelpe barnet til verden ved å trykke på toppen av livmoren. Én av to fødekvinner i Slovenia blir også klippet i skjedeåpningen. Noen sekunder etter fødselen klipper de navlestrengen, og legger først barnet på morens mage, deretter »gjør de det i stand« under en varmelampe, undersøker det, kler på det, gir det øyedråper med sølvnitrat i øynene og vitamin K-injeksjon. Så gir de barnet tilbake til moren så hun kanskje kan amme. De fleste fødeavdelingene er »nyfødtvennlige«, så mammaen og den nyfødte vil ligge sammen fra første dag på rom med ett eller to andre par.

Det blir oppmuntret til amming, men metodene er ofte tvilsomme, og personalets kunnskaper temmelig mangelfulle og motstridende. Hun drar hjem den tredje dagen. Dagen etter kommer en hjemmesykepleier på besøk, og det vil gjenta seg noen ganger.

Den fødselen som er så vanlig hos oss i dag er lysår unna hva den kunne ha vært. Så vakker, endog ekstatisk fødselsopplevelsen kunne ha vært hvis vi hadde selvstendige, uavhengige fødesentre og var sikret faglig hjelp med hjemmefødsler, kontinuerlig jordmoromsorg under svangerskap, fødsel og barsel, og kanskje viktigst av alt: hvis vi var sikret retten til informert valg, retten til privatliv, til å bestemme over egen kropp og til respekt for kroppens og sinnets integritet. Når kvinner i Slovenia blir klar over styrken i og rollen til selvstendig jordmoromsorg, vil de kreve jordmorhjelp i overgangen til morskapet. Allerede nå sier jeg: dere har helt rett, vitenskapelige data og grundige overveielser om fødselen som helhet støtter dere i det ønsket. Europeisk rett taler om rettigheten til å velge hvor dere skal føde og hva slags hjelp dere vil ha under fødselen. En fødsel som setter kvinnen i sentrum er deres rettighet.

Først når vi setter riktig navn på problemet kan vi forstå det og ta fatt på å løse det. Fødselen i Slovenia er medikalisert, teknifisert og institusjonalisert, med vold i forskjellige former som en ofte selvsagt bestanddel. Det kan for eksempel skje at en kvinne som under fødselen ganske enkelt ber om litt vann blir møtt, ikke med respekt og ømhet, men med ordene: "Tror du du er på kafé?" Vi ser at medisinske fagfolk gjør seg uvitende om hvorfor gravide kvinner drar til Østerrike eller Italia eller leier inn jordmødre fra disse landene, og vi hører nedsettende uttalelser om at det handler om bortskjemte enkeltpersoner med puter sydd oppunder armene.

Som terapeut møter jeg kvinner som holder på å komme seg etter en traumatisk fødsel, og jeg prøver å hjelpe dem, men det er ikke nok å lege sår på sinn og kropp hos enkeltpersoner. Derfor blir jeg alltid glad over hver eneste Mojca som bestemmer seg for ikke å være flink jente lenger og kommer til oss, som er seg bevisst at det handler om hennes egen kropp, hennes egen fødsel, hennes eget barn. Takket være henne og hennes stadig flere likesinnede, og takket være jordmødre som er klar over at de er utdannet etter en medisinsk modell og at de trenger å gå over til et annet paradigme, vokser det frem en sterkere felles vilje til varig endring av forholdene der slovenske kvinner blir mødre.

Om forfatteren:

Zalka Drglin har doktorgrad i kvinnestudier, er ansatt som forsker på barselsomsorg ved Institutt for helsevern, er rådgiver om kvinners psykiske helseproblemer under graviditet og etter fødselen, og programleder i foreningen "Naturlig Start".

Zalka.drglin@guest.arnes.si

+386 31 824 379

Om "Natural Beginning"