|
Internasjonalt samarbeid |
Slovenias smerte
av Anita Gregorc
Oversettelse: Christian Moe
«Frue, det er to barselkvinner utenfor som venter på føderom, og du haler ut fødselen.» Vår samarbeidspartner i Slovenia illustrerer her viktigheten at de som har ansvar i fødestuen også vennlig og nær.
I Foreningen Naturlig Start i Slovenia, innenfor prosjektet «Alle har jo født!» Kvinners rettigheter i barselstiden, samler vi blant annet opplevelser fra fødselen. Under presenterer vi to forskjellige fødefortellinger fra en enkeltperson. I den første finner vi en beskrivelse av en fullstendig medikalisert fødsel, i den andre får vi vite hvor viktig det kan være å ha en doula til stede – et helt nytt begrep i Slovenia.
Min første fødsel
Det skjedde 25. august 2005. På fødeavdelingen i Ljubljana tok de fem dager før termin hull på fostervannshinnen og fremkalte kunstige rier. Fordi smertene ikke var til å holde ut ga de meg også smertestillende middel. Dessverre hjalp ikke det meg slik at smerten ble letter å holde ut eller mindre intens, i stedet gjorde det kroppen min følelsesløs. Jeg var så til de grader påvirket at da den mannlige jordmoren som var til stede spurte: «Forstår du når jeg snakker til deg?», klarte jeg ikke å åpne munnen og svare, men bare nikket med en helt ukontrollert hodebevegelse. Mange ansikter kom og gikk i føderommet. Den eneste min mann og jeg klarer å huske var denne jordmoren, og det i et meget positivt lys. Han hadde utrolig intuisjon, og var også vennlig og tjenestevillig.
Som sagt virket ikke de smertestillende midlene slik at de lettet smertene mine noe vesentlig. Tvert om. Hullet på fostervannshinnen, de kunstige riene, de smertestillende midlene og antagelig også liggestillingen førte til at smerten slett ikke ga seg. Jeg hadde ganske enkelt ikke normale rier lenger, slike rier som kommer, gjør vondt og gir seg. Smerten varte ved på grensen til det uutholdelige fra rundt 13 til 17:50, da barnet ble født. Timene halte seg ut i det uendelige. Den voldsomme smerten var der hele tiden og ga seg bare ikke. Jeg fikk følelsen av at det var slik det var i helvete – uendelig lidelse, smerte på grensen av hva man kan holde ut.
Da det lille barnet ble født fulgte selvfølgelig lettelsen. Men det fulgte også andre, mindre – vel, «mindre» viktige problemer. De klippet og sydde meg i mellomkjøttet, men de sydde litt for mye igjen. Derfor fulgte ny klipping og sying igjen et halvt år senere. Barnet ble født riktig utviklet, det var ikke noe spesielt med utviklingen. Men problemet var at barnet var veldig søvnig og ikke klarte å våkne skikkelig selv under ammingen (tydeligvis var det like bedøvet som mamma var under fødselen). På avdelingen prøvde pleierne å hjelpe meg ved å legge barnet til brystet med tvang, med kraftige, bestemte bevegelser. Når barnet ble lagt slik til følte jeg ingen kjærlighet og glede, og veslegutten nektet og nektet også å begynne å suge. Dessverre begynte barnet aldri å die. Siden jeg likevel ikke ville gi ham morsmelkerstatning, klemte jeg ut melk og matet ham med flaske. Jeg begynte med dette allerede på fødeavdelingen, og fortsatte med samme praksis til barnet var to. Jeg vil helst ikke tenke på alle timene med ekstraarbeid, dag og natt, vaskingen av talløse flasker og alt det andre utstyret.
På fødeavdelingen ble jeg fire dager, ikke tre. De overbeviste meg om at fjerde dag er veldig viktig, så å si avgjørende for å komme i gang med vellykket amming. Hvor mye sannhet det var i det kan dere selv bedømme ut fra ovenstående.
Da jeg forlot fødeavdelingen følte jeg ikke glede fordi jeg hadde fått min førstefødte, men følte meg som om noen hadde tatt noe fra meg. Tok de virkelig noe fra meg, noe som ingen noen gang kan gi meg tilbake, skjønnheten og det magiske ved fødselen?
Min andre fødsel
Det skjedde 9. januar 2009. Det var en solskinnsdag, minus 14 °C, snøen knaket under føttene. Jeg frøs ikke, akkurat, jeg svettet i det altfor varme rommet på Ljubljanas fødeavdeling. Alt personalet som kom og gikk i rommet mitt fortalte at den ene siden med føderom var for varm fordi fyringen ikke virket som den skulle. Jeg ga dem derfor lov til å lufte «rommet mitt» ved å åpne begge dørene. Jordmorene og jeg spøkte om at krisen med den russiske gassforsyningen ennå ikke hadde nådd fødeavdelingen...
Vi spøkte bare så lenge det ikke gjaldt noe viktig eller hadde noe med fødselsforløpet å gjøre. Når det gjaldt igangsetting av riene, som jeg selvfølgelig absolutt ikke ønsket, var det slutt på spøken. Jeg hadde hatt så lyst på en naturlig fødsel uten unødige inngrep og forsering av fødselen. Og også uten kjemisk «hjelp» som allerede ved den første fødselen hadde vist seg som en stor belastning for kroppen min. Kort sagt ønsket jeg en normal fødsel, jeg følte intuitivt at det måtte være en vakker opplevelse og den skjønnheten ønsket jeg også å oppleve. Fordi jeg virkelig ikke ville ta noen sjanser denne gangen hadde jeg på forhånd avtalt å få støtte av en medfølger, en doula. Nå som fødselen er forbi forlengst, og jeg kan se på begivenheten med en viss avstand, mener jeg at nettopp doulaen reddet denne andre fødselen for meg. Barnet ble nemlig født i sitt eget tempo, som var langsommere enn det de på fødeavdelingen hadde tenkt seg. Derfor presset de meg stadig mer med kravet om at jeg måtte få satt i gang riene for å fremskynde fødselen. Begrepet «kunstige rier» fikk den forrige fødselen til å passere revy for øynene mine, med den langvarige, uavbrutte, kraftige smerten. Kjære dere, kunstige rier virker ikke på kroppen på samme måte som naturlige, selv om noen gjerne vil sidestille dem! For ikke å snakke om hvordan de midlene virker på barnet! Fordi jeg med doulaens hjelp klarte å avverge drypp, var det en av jordmødrene eller pleierne som skrev i fødselsrapporten: «Fruen avviser fremskynding av fødselen.» Jeg undres hva som egentlig er normalt i det miljøet, fremskyndet eller naturlig forløp? Fordi jeg ikke ønsket å blindt følge jordmødrenes anvisninger hvordan jeg skulle føde, falt det noen svært upassende ord i føderommet mitt. En stjernereplikk var følgende: «Frue, det er to barselkvinner utenfor som venter på føderom, og du haler ut fødselen.» Jeg er fortsatt lei for at jeg ikke skjelte ut de jordmødrene. Den eneste grunnen til at jeg ikke ga dem huden full var at jeg ikke ville hisse meg opp for mye. Jeg var koplet til CTG hele tiden. Instrumentet viste klart at jeg hadde mindre intense rier med lengre mellomrom hver gang noen kom inn i føderommet mitt og ga meg instrukser om hvordan jeg skulle føde. Forøvrig var det fødesengen de trengte, og den ville jeg uansett ikke ligge på, siden jeg klarte meg betraktelig lettere gjennom riene når jeg sto eller satt på huk enn i liggende stilling. Heldigvis hadde jeg denne gangen med doulaen, som virkelig ga meg støtte. Ved å sette mottrykk på nyreområdet hjalp hun meg mye med smertene. Hun sørget for at jeg pustet på en produktiv måte og at jeg konsentrerte tankene positivt om fødselsforløpet. Kroppen og sinnet mitt var fokusert på fødselen, smertene var underlig nok ikke uutholdelige, fødselen skred fint fremover. Jeg fødte ganske mye raskere enn jordmødrene eller pleierne forutsa, de som gikk så sterkt inn for å sette drypp.
I sluttfasen av fødselen ble føderommet mitt tildelt en jordmor som viste stor forståelse for mine ønsker og behov. Barnet ble dermed født uten igangsatte rier, uten smertestillende midler, uten klipping i mellomkjøttet. Etter mitt ønske ble barnet ikke vasket etter fødselen, det ble hurtig lagt til brystet, og begynte å die med en gang. En lykke som ikke kunne måles!
Under trykkingen revnet det litt i slimhinnen, så de sydde noen sting i mellomkjøttet som jeg ikke kjente, uansett hvor og hvordan jeg satte meg. Etter fødselen følte jeg glede og stor takknemlighet overfor alle som hadde hjulpet meg med den storartede begivenheten, særlig overfor doulaen. Uten hennes bidrag ville det bare ha vært enda en av de mange medikaliserte og følelsesmessig utarmede fødslene.
|
Selvsagt skal du føde
Slovenias smerte |
